Fødselshistorien min

Som lovet har jeg nå skrevet ned fødselshistorien min og jeg håper den kan være interessant og nyttig å lese for de av dere som venter barn, ønsker dere barn eller rett og slett er interessert i å høre hvordan min opplevelse av å bli mor var! Innledningsvis vil jeg minne om at alle fødsler er ulike og slik min fødsel var ikke er fasitsvaret på hvordan en annens fødsel oppleves.

Som noen kanskje fikk med seg gikk jeg på overtid og jeg var utrolig utålmodig og jeg ventet bare på at et eller annet skulle skje! Terminen 29.september hadde passert og jeg gikk bare og ventet på tegn på at fødselen var i gang. Onsdag ettermiddag (3.oktober) merket jeg at kynnerene jeg hadde hatt tidligere på dagen etterhvert ble vondere og de begynte å komme litt mer regelmessig. Jeg og kjæresten spiste middag og vi tullet litt med at nå var ting i gang og at vi forhåpentligvis skulle få treffe jenta vår om ikke så altfor lenge. Vel, der tok vi feil!

Rundt midnatt natt til torsdag (4.oktober) var kynnerene blitt såpass vonde at jeg ikke lenger var i tvil. Dette MÅTTE jo være rier! Vi ringte inn på Fødeavdelingen og ble ønsket velkommen. Like over midnatt kom vi opp på Føden og jeg ble koblet til et ctg-apparat som målte babyens hjerteslag og min rieaktivitet. Målingen viste at jeg faktisk hadde rier og da jordmoren undersøkte meg hadde jeg nesten 2 cm åpning. Det var ikke så mye å skryte av, men vi fikk tildelt en fødestue for natten likevel. Natten var preget av rier med ca. 10 minutters mellomsrom, så det ble lite søvn både på meg og kjæresten. Hver gang en ri kom, måtte han holde meg i hånda og stryke meg over korsryggen. De var vonde! Utpå morgenkvisten og formiddagen ble jeg undersøkt på nytt, fortsatt bare 2 cm åpning..Klokken var ved siste undersøkelse 11.00. På det tidspunktet lå det en annen dame og fødte i naborommet og det var ikke noe hyggelig å høre skrikene hennes når jeg selv hadde det vondt og egentlig begynte å gru seg litt til det var min tur. I samråd med jordmoren valgte vi derfor å dra hjem på permisjon så lenge og håpe på at litt ro og hvile i kjente omgivelser kunne få fart på sakene.

Vel hjemme spiste vi litt og la oss for å sove litt, selv om det var midt på lyse dagen. Kjæresten min sovnet momentant, mens jeg var nok såpass i adrenalinrus at jeg ikke helt klarte å finne roen. Riene plaget meg dessuten rundt hvert 10.-12. minutt, så jeg bestemte meg for å ligge i badekaret og håpe det lettet litt på smertene. Utover ettermiddagen og kvelden ble riene så vonde at jeg ikke lenger klarte å holde tårene tilbake og jeg klarte heller ikke å være stille lengre. Jeg hadde skikkelig vondt og jamret og gråt hver gang en av disse grusomme riene rev tak i korsryggen, bekkenet og magen min! Klokken 21 dro vi derfor innover til sykehuset igjen og jeg var nå ganske sikker på at var jeg vel godt i gang med fødselen! Jeg hadde det jo så vondt! Skuffelsen var derfor gedigen da jeg fikk vite at jeg "kun" hadde 4,5 cm og at babyens hode ikke hadde flyttet stort på seg siden tidligere den formiddagen. Jeg ble skikkelig fortvila og gråt fordi jeg hadde det så vondt - og at det fortsatt var så langt igjen til vi virkelig var godt i gang med fødselen. Jeg kjente jeg hadde veldig lite å gi og etter en runde i badekaret på fødestuen bestemte jeg meg for å gå for epiduralbedøvelse. På en måte var det nesten et lite nederlag, jeg ville så gjerne prøve å føde helt naturlig, men siden jeg hadde slitt i over et døgn med vonde rier var jeg så utslitt at kroppen ikke lengre klarte å møte riene på en god måte. Da anestesilegen kom og epiduralen var satt, var det som å komme til himmelen! Riene var fortsatt vonde,men nå klarte jeg å puste meg gjennom dem og jeg spente ikke kroppen lengre.

Jeg kan ikke beskrive gleden jeg følte da jeg et par timer senere ble undersøkt og jeg da hadde 8 cm åpning og hodet var kommet godt ned! Epiduralen hadde fått meg til å slappe av og kroppen hadde klart å gi slipp på spenningene. Endelig var vi godt i gang med fødselen! Ikke lenge etter ble vannet mitt tatt. Det var en utrolig spesiell følelse å kjenne masse varmt vann fosse ut! Etter det gikk det ikke lenge før jeg følte at jeg måtte gå på do. Jordmoren kunne forsikre meg om at det var nok ikke det som var på ferde, men babyen som var på vei nedover i bekkenet. Da klokken var blitt 04.00 kjente jeg plutselig en utrolig trang til å begynne å trykke og jeg sa igjen "Nei, nå må jeg på do altså!" Jordmoren bare smilte og sa at det var nok pressriene som var på gang og at jeg kunne begynne å presse hver gang de kom. Siden jeg hadde fått epidural hadde jeg riestimulerende drypp i tillegg og dette ble etterhvert satt opp for å øke på pressriene.Pressrier kan ikke presenteres på noen annen måte enn som om at man må helt intenst mye på nr. to og man bare MÅ presse! Det er en vanvittig refleks man ikke klarer å holde tilbake. Etter nesten en time med pressing kjente jeg at fortvilelsen begynte å komme. Kom ikke ungen ut snart?! Jordmoren begynte å bli litt mer myndig og bad meg om å gi absolutt alt jeg hadde og å prøve å rekke minst tre press på en rie. Jeg husker jeg ropte og bannet og brølte og presset det jeg var god for! En annen jordmor kom inn og la seg over magen min for å få litt ekstra dytt på ungen. Det høres kanskje brutalt ut, men for min del var det til hjelp og jeg visste at det var med på å få babyen fortere ut. Da klokken var litt over 05.00 fikk jeg et stikk med lokalbedøvelse, siden de valgte å gi meg et lite klipp for å få babyen ut. Dette kjente jeg ingenting til heldigvis og noen få minutter etterpå, kl. 05.12 fredag 5.oktober, etter mitt livs hardeste fysiske utfordring kom verdens nydeligste lille jente hylskrikende oppå brystet mitt! Absolutt all smerte og fortvilelse var fullstendig borte og både jeg og kjæresten gråt av glede over å endelig ha vår nydelige lille datter hos oss! Lillejenta ble straks pakket inn i varme håndklær og dyner og vi lå nesten en time og bare nøt synet av henne og koste oss sammen alle tre. Endelig var vi en liten familie!

Til deg som nå er (høy)gravid og skal føde, kanskje for første gang kan jeg si dette..Ja- det er vondt og det er hardt å føde et barn, men det er samtidig den mest fantastiske og utrolige opplevelsen jeg noensinne har vært med på!! Jeg skulle ønske jeg kunne sette øyeblikket da hun kom opp på brystet mitt på repeat og spille av det øyeblikket om igjen og om igjen..Dere er så uendelig heldige som skal få lov til å oppleve dette øyeblikket for aller første gang! Ikke gru dere - GLED dere!! 


I never said it would be easy. I said it would be worth it.

7 kommentarer

inspiration

18.10.2012 kl.15:01

Fin blogg du har!

hadde vært koselig med kommentar tilbake :)

Helene Myhre

18.10.2012 kl.19:49

Øyeblikket når barna blir lagt på brystet, og du vet at nå er all smerte over, er ubeskrivelig. Hyggelig å lese om fødselen din.
Du hadde en ganske lang fødsel da. Kan tenke meg at det øyeblikket å få barnet sitt opp på brystet er helt fantastisk. Det var noe jeg hadde gledet meg veldig til også, men som jeg ikke fikk oppleve pga keisersnitt og narkose. Neste gang, da vil jeg oppleve det :-)

Ida

19.10.2012 kl.14:47

Christina: Uff ja, det var langt - og hardt! Men samtidig sa JM noe som hjalp litt på tankemønsteret etterpå. hun sa " Egentlig så var du jo ikke i aktiv fødsel før kl. 21 på kvelden og hun ble født litt over 05 på morgenen, så da er det bare 8 timer fødsel og det er jo ikke så verst som førstegangsfødende!" Jeg har derfor prøvd å glemme litt av døgnet som var før for å sitte igjen med en best mulig totalopplevelse:)

Ja, skjønner godt at det kanskje føles litt som å bli "snytt" for opplevelsen når man må ta hasteKS og ikke får vært bevisst mens babyen kommer ut..Det blir neste gang vettu!;) Samtidig så er det jo like sterkt og vakkert det øyeblikket man ser barnet sitt for første gang, uansett!:)

Euromillions lotto

19.10.2012 kl.17:12

Kjempe flott blogg! Veldig hyggelig å lese.

Ida

22.10.2012 kl.20:31

Euromillions lotto: Takk for det!:)
SV; Ååå nå begynte hormonbomba her å gråte hehe.. nydelig fødselshistorie <3 nå gruer jeg meg faktisk ikke såå mye lenger :p

Skriv en ny kommentar

Ida

Ida

27, Molde

Hei og velkommen til min blogg! Jeg er ei glad og utadvendt jente med en solid appetitt på vesker,passion for fashion og en iver etter å knipse bilder. I oktober 2012 ble jeg mamma til en nydelig prinsesse og i august blir jeg kona til drømmemannen<3 Følg meg gjennom hverdagens små og store begivenheter! Jeg er også på instagram: idamlied

Kategorier

Arkiv

hits